Den syvende morgenen står vi opp litt senere enn vanlig. Vi skal sykle ut fra Ham og til St. Quentin. Dette tar bare et par timer. Vi har altså en mye kortere rute i dag. Deilig tenker vi, nå kan vi slappe av. Værgudene tenker derimot at dette er en ypperlig anledning til å kødde med oss. Vi har syklet i femten min og himmelen åpner seg som om den hadde planlagt dette i dagesvis. Vi er akkurat på vei ut i åkerlandskap. Lynet slår ned rundt oss. Vi to er de høyeste punktene på denne åkerlappen, og vi befinner oss på hver vår rullende metallgjenstand. Faen. Ly er eneste tanken, og det finner vi under taket til et forlatt lagerbygg. Og der må vi bli i ca 30 min og vente mens vi så smått humrer for oss selv om timing. Martine klager høylydt til universet (og til Glenruben såklart) om hvor kaldt der er med denne sabla sykkelshortsen (ikke at Glenruben har annet tøy heller). Etterhvert roer stormen seg og regnet regner endelig nedover istedenfor sidelengs. Vi snur nesa tilbake mot Ham da ingen av oss ønsker å grilles med millioner av volt ute på et jordet i Frankrike.
Tilbake i Ham humrer de litt av oss der vi ramler inn på den eneste åpne baren, våte til skinnet. Baren drives av et eldre ektepar som bestemmer seg for å aktiveisere seg selv og resten av baren med å hjelpe oss å komme oss videre. En kar i baren sier han kan kjøre oss til togstasjonen for å sjekke tider, priser og destinasjoner. Jotakk sier vi. Reggae på full guffe i bilen og vi svaier med alle tre. På togstasjonen får vi straks hjelp og billett til St. Q. Værre var det ikke. Sola dukker selvfølgelig opp når vi er på vei med toget. Og dette etter en storm som kunne revet både syklene og oss avgårde som noen forskrudde Mary Poppins wannabes.
St. Quentin er en vakker liten by. Utsikten fra hotellrommet vårt leder rett ut på en enorm katedral som ligger plassert midt i byen - den ser litt utilpass ut med sine gotiske vinkler og pesende gargoyler der den ligger midt i en ganske nybygget landsby som minner litt om lillestrøm til tider hva angår sjarm og personlighet. Noen kvartaler av byen har nettopp blitt pakket ut av plasten sin, mens andre har stått der siden dinosaurene vandret jorden.
Dagen vi endte opp i St. Quentin er altså den franske nasjonaldagen - 14 juli. I akkurat denne byen har de en voldsomt sjarmerende måte å markere den på. Først går de i tog, og hver bydel har sitt eget korps. Det later til å være mye konkurranse mellom korpsene, for nivået var høyt og musikken skitkul. Hvert korps har også med seg et par klovner på stylter, pent dresset opp i ballkjole og smoking. Når de forskjellige korpsene møtes blir det litt drama og fjaseri fra folkene på stylter, men alle er jo gode venner. Lyset begynner å svinne hen når dette er ferdig utspilt, og det er på tide for alle byens barn å finne frem sprengstoffene de har hamstret opp. Fyrverkeri er populært, og hadde nordmenn holdt på som franskmennene gjør på vår nasjonaldag tror jeg de hadde fått en liten visitt av politiets opprørspatrulje. Å skremme turister og andre intetanende er nemlig stor sport her, og målet er å kaste størst mulig kinaputt nærmest mulig turisten fra lengst mulig unna. Noen scoret full pott på Martine som fikk en overraskelse rullende under skoen, hilsen fransk ungdom.
Etterpå var det tid for konsert, og når det litt slitne ensemblet på scenen var på kveldens tredje James Bond-låt fant vi ut at det kanskje var på tide å laffe tilbake til hotellet. Vi hadde jo tross alt en innsats å ta igjen i morgen!
No comments:
Post a Comment