Dag 5 - Take off from Paris

Oisann, i dag er det visst den dagen hvor reisen vår for alvor begynner. Nå har riktignok den ene halvdelen av denne duoen allerede hatt en uke på hjula i Frankrike som endte i Frankrikes hovedstad for få dager siden, men nå skal altså Glenruben også tråkke og trille i dette vinvalsende og baguettbakende landet. Oppgave nummer én; å komme seg til helvette ut av Paris. En oppgave som skal vise seg å være vanskelig nok da vi innen tredve sekunder har vært nære på å ta livet av en stakkars arabisk kvinne. Ok, Martine tar på seg det fulle ansvaret for dette nesten-mordet i en rulletrapp. Forklaring uteblir her da vi ikke ønsker å publisere tilståelser på nett som senere kan tas opp i en rettssak.. Neida så..

Metro og tog med sykkel og bager som veier tungt og angst for dører som lukkes fort er fint for blodomløp og puls. Parisere er ikke helt glade i sykkelturister. Martine merker seg en stor forskjell fra byene langs Loire-elven som er blitt besøkt og erfart uken før. Glenruben er stødig i pressede situasjoner med enda mer pressende dører og mennesker og redder dagen flere ganger før den i det hele tatt er igang. Puh.

Oppgave nummer to; finne ut av hvor langt man kan dra med bilettene våre... Jah... det var ikke langt ser vi. Men togmenn på stasjonen sier vi kan komme ut av sentrum uten billett. Hvorfor? Nei, de har stengt nå siden klokka er fire og de er de eneste kontrollører på toget, sier de og blunker lurt. Fine franske folk. Vi har hittil bare truffet fine franske folk. Hvor er egentlig de sure gamle gubbene som skal jage oss med baguetter for å sove blant vinrankene deres, liksom? Vi finner de vel... I utkanten av sentrum-sonene tar vi beina og hjula fatt. Det er nesten religiøst å komme seg på trillende hjul igjen. Og hei hvor det går! Fra Paris til Compiegne - nærmere bestemt Jaux, via Senlis. Vi finner hotell etter at Martine har diskutert med to fulle franske menn som vil forklare for henne hvor hun skal kjøre. Når hun blir bedt av bartenderen om å snakke med en fyr på innsiden av baren som vet mer, bestemmer herr full og fullere å snakke med Glenruben som nikker og smiler imens franske fraser flyr over hodet hans. Dette er franskmenn verdensmestere i; nemlig å snakke fransk i timesvis med noen som ikke snakker fransk for fem flate. Dette koster dem lite. Og Guri så moro det er å overvære. Vi får derimot topp vei-anvisning fra innsiden av baren, og legger avgårde etter store takkerunder. Compiegne er forresten en meget pen by, det må sies. Og kirker er det jo alle steder da. Å sykle i Frankrike føles noe som å sykle fra kirke til kirke, eller fra dusj til dusj som det ble for oss. Awww, den dusjen. Ja, hotellet vi stoppet på gav oss assosiasjoner til Legoland da alt var lagd av plastikk. Men dusj var det, dusjsusjsusj. Ja, poenget er vel poengtert.

Vel, denne dagen var det ikke så masse tid til å ta bilder. Vi brukte all oppmerksomheten vår på ikke å bli påkjørt av lunsjfulle franskmenn og på å faktisk finne hotellet.