Dag 7. Ham - St. Quentin og uværet

Den syvende morgenen står vi opp litt senere enn vanlig. Vi skal sykle ut fra Ham og til St. Quentin. Dette tar bare et par timer. Vi har altså en mye kortere rute i dag. Deilig tenker vi, nå kan vi slappe av. Værgudene tenker derimot at dette er en ypperlig anledning til å kødde med oss. Vi har syklet i femten min og himmelen åpner seg som om den hadde planlagt dette i dagesvis. Vi er akkurat på vei ut i åkerlandskap. Lynet slår ned rundt oss. Vi to er de høyeste punktene på denne åkerlappen, og vi befinner oss på hver vår rullende metallgjenstand. Faen. Ly er eneste tanken, og det finner vi under taket til et forlatt lagerbygg. Og der må vi bli i ca 30 min og vente mens vi så smått humrer for oss selv om timing. Martine klager høylydt til universet (og til Glenruben såklart) om hvor kaldt der er med denne sabla sykkelshortsen (ikke at Glenruben har annet tøy heller). Etterhvert roer stormen seg og regnet regner endelig nedover istedenfor sidelengs. Vi snur nesa tilbake mot Ham da ingen av oss ønsker å grilles med millioner av volt ute på et jordet i Frankrike. 

Tilbake i Ham humrer de litt av oss der vi ramler inn på den eneste åpne baren, våte til skinnet. Baren drives av et eldre ektepar som bestemmer seg for å aktiveisere seg selv og resten av baren med å hjelpe oss å komme oss videre. En kar i baren sier han kan kjøre oss til togstasjonen for å sjekke tider, priser og destinasjoner. Jotakk sier vi. Reggae på full guffe i bilen og vi svaier med alle tre. På togstasjonen får vi straks hjelp og billett til St. Q. Værre var det ikke. Sola dukker selvfølgelig opp når vi er på vei med toget. Og dette etter en storm som kunne revet både syklene og oss avgårde som noen forskrudde Mary Poppins wannabes. 

St. Quentin er en vakker liten by. Utsikten fra hotellrommet vårt leder rett ut på en enorm katedral som ligger plassert midt i byen - den ser litt utilpass ut med sine gotiske vinkler og pesende gargoyler der den ligger midt i en ganske nybygget landsby som minner litt om lillestrøm til tider hva angår sjarm og personlighet. Noen kvartaler av byen har nettopp blitt pakket ut av plasten sin, mens andre har stått der siden dinosaurene vandret jorden. 

Dagen vi endte opp i St. Quentin er altså den franske nasjonaldagen - 14 juli. I akkurat denne byen har de en voldsomt sjarmerende måte å markere den på. Først går de i tog, og hver bydel har sitt eget korps. Det later til å være mye konkurranse mellom korpsene, for nivået var høyt og musikken skitkul. Hvert korps har også med seg et par klovner på stylter, pent dresset opp i ballkjole og smoking. Når de forskjellige korpsene møtes  blir det litt drama og fjaseri fra folkene på stylter, men alle er jo gode venner. Lyset begynner å svinne hen når dette er ferdig utspilt, og det er på tide for alle byens barn å finne frem sprengstoffene de har hamstret opp. Fyrverkeri er populært, og hadde nordmenn holdt på som franskmennene gjør på vår nasjonaldag tror jeg de hadde fått en liten visitt av politiets opprørspatrulje. Å skremme turister og andre intetanende er nemlig stor sport her, og målet er å kaste størst mulig kinaputt nærmest mulig turisten fra lengst mulig unna. Noen scoret full pott på Martine som fikk en overraskelse rullende under skoen, hilsen fransk ungdom. 

Etterpå var det tid for konsert, og når det litt slitne ensemblet på scenen var på kveldens tredje James Bond-låt fant vi ut at det kanskje var på tide å laffe tilbake til hotellet. Vi hadde jo tross alt en innsats å ta igjen i morgen!

Dag 6 - Fra Compiegne til Ham via Noyon

i rulla avgårde relativt tidlig. Digg å komme igang før sola steker nordisk hud til den er crispy. Som mange vet kommer heten snikende fra halv tolv og topper seg rundt halv to til tre. Så vil vi poengtere at vi ikke vil lure noen; det er virkelig sjukelig varmt uansett tidspunkt. Å rulle betyr vind, ergo, keep it rollin' rollin', don't stop the music, keep on truckin' osv. Noyon er stoppet for mat og utpust. Glenruben får en burger og Martine ber pent om frisørtid, ingen slik mulighet, lugg over nesa er sjarm. Sikt trengs ikke når man sykler, Glenruben får fadermej rope når veien svinger.
Videre suser vi til Ham. Vi vet at i morgen er det nasjonaldag. Denne må feires tenker vi, men i kveld blir det nok en roligere feiring. Vi er slitne. Bager utgjør en stor forskjell når man sykler langt. Og giret til Martine mener hun slett ikke er noe gir i det hele tatt men mer som en overivrig vranglås på kjede og krank. Sukk. Vi komm

er oss til Ham og hotell La France, no joke, som ligger ovenfor rådhuset. La France drives av en superkoselig mann med tre Buddha-bilder på veggen, samt en skjønn gammel vofs som blir en av Martines mange nyervervede firbente venner på denne turen. Kvelden ender med øl på den lokale puben og koselig samtale med en lykkelig bareier som synes vi er passe gale som sykler til Belgia. Generelt synes disse franskmennene at vi er ufattelig underholdende på to hjul. Vi er et komisk innslag i en ganske søvnig hverdag i dette landet. Og det er både Martine og Glenruben helt fornøyde med.

Dag 5 - Take off from Paris

Oisann, i dag er det visst den dagen hvor reisen vår for alvor begynner. Nå har riktignok den ene halvdelen av denne duoen allerede hatt en uke på hjula i Frankrike som endte i Frankrikes hovedstad for få dager siden, men nå skal altså Glenruben også tråkke og trille i dette vinvalsende og baguettbakende landet. Oppgave nummer én; å komme seg til helvette ut av Paris. En oppgave som skal vise seg å være vanskelig nok da vi innen tredve sekunder har vært nære på å ta livet av en stakkars arabisk kvinne. Ok, Martine tar på seg det fulle ansvaret for dette nesten-mordet i en rulletrapp. Forklaring uteblir her da vi ikke ønsker å publisere tilståelser på nett som senere kan tas opp i en rettssak.. Neida så..

Metro og tog med sykkel og bager som veier tungt og angst for dører som lukkes fort er fint for blodomløp og puls. Parisere er ikke helt glade i sykkelturister. Martine merker seg en stor forskjell fra byene langs Loire-elven som er blitt besøkt og erfart uken før. Glenruben er stødig i pressede situasjoner med enda mer pressende dører og mennesker og redder dagen flere ganger før den i det hele tatt er igang. Puh.

Oppgave nummer to; finne ut av hvor langt man kan dra med bilettene våre... Jah... det var ikke langt ser vi. Men togmenn på stasjonen sier vi kan komme ut av sentrum uten billett. Hvorfor? Nei, de har stengt nå siden klokka er fire og de er de eneste kontrollører på toget, sier de og blunker lurt. Fine franske folk. Vi har hittil bare truffet fine franske folk. Hvor er egentlig de sure gamle gubbene som skal jage oss med baguetter for å sove blant vinrankene deres, liksom? Vi finner de vel... I utkanten av sentrum-sonene tar vi beina og hjula fatt. Det er nesten religiøst å komme seg på trillende hjul igjen. Og hei hvor det går! Fra Paris til Compiegne - nærmere bestemt Jaux, via Senlis. Vi finner hotell etter at Martine har diskutert med to fulle franske menn som vil forklare for henne hvor hun skal kjøre. Når hun blir bedt av bartenderen om å snakke med en fyr på innsiden av baren som vet mer, bestemmer herr full og fullere å snakke med Glenruben som nikker og smiler imens franske fraser flyr over hodet hans. Dette er franskmenn verdensmestere i; nemlig å snakke fransk i timesvis med noen som ikke snakker fransk for fem flate. Dette koster dem lite. Og Guri så moro det er å overvære. Vi får derimot topp vei-anvisning fra innsiden av baren, og legger avgårde etter store takkerunder. Compiegne er forresten en meget pen by, det må sies. Og kirker er det jo alle steder da. Å sykle i Frankrike føles noe som å sykle fra kirke til kirke, eller fra dusj til dusj som det ble for oss. Awww, den dusjen. Ja, hotellet vi stoppet på gav oss assosiasjoner til Legoland da alt var lagd av plastikk. Men dusj var det, dusjsusjsusj. Ja, poenget er vel poengtert.

Vel, denne dagen var det ikke så masse tid til å ta bilder. Vi brukte all oppmerksomheten vår på ikke å bli påkjørt av lunsjfulle franskmenn og på å faktisk finne hotellet.

Den våte drømmen om Belleville og vindmøller

Dag 4, 11 juli

Vi jumper opp av senga med lopper i blodet, Belleville står for tur. Martine er ikke så lite fascinert av Django Reinhart, string-swing-demonen som har mye av sitt opphav her (man kan nevne låta Belleville og ikke minst filmen om trillingene herfra). Vi slentrer gatelangs i og finner et område som før var gyspy-jazz og nå er asian-invasion - noe som jo har skjedd i flere byer (nevner f.eks. NY). Vi finner roen med litt kaffe og Martine konverserer med snart fossillerte tidligere kommunister som hyller Franco og sjølivet samt tatoveringer som diskuteres flittig. Dette er et tema som går igjen igjennom turen når man treffer på fremmede som vil sparke igang en prat og Martines blekk er noe synlig. Kommunistene har stjernen tatovert på armen, men på den gode gamle måten, smertefullt som det var. Treffer så på en glad kæll som ønsker å forklare hvorfor skandinaviske kvinner er vakre, meget koselig. Vi har havnet i en sosial bydel, det er sikkert.

Etter Belleville er det metrofarting og leiting etter kart for turen. Ja, for har vi det, nei? Vi tar linjene til Montmartre og de to vindmøller. Ja, både vindmøllene og kafeen. Vi måtte jo, det var klart. Enda så kleint Martine mente det var å snakke dugelig fransk og fortsatt spørre om retningen til ekte turistlokaler som Le Cafe des 2 Moulins. Vi fant det etter å ha gått helt opp til disse to vindmøller og så ned igjen hoho. Martine var litt glad Glenruben ikke er lett å hisses opp der hun påstår å kunne finne veien til noe som helst. Kafeen lå nå der til slutt og mat og kaffe ble det. Hurrahurra. Så er det tilbake til Pigalle-området for litt titting etter ting å ta med seg i kofferten som ikke ville fått plass om vi hadde vakuumpakka aldri så mye, og kurs mot Pariserhjul. Ja, for hva slags turtroll drar vel til Paris uten å kjøre Pariserhjulet?

Louvre, Notre Dame, Guinness på tapp og foppall-VM på pub

Vi våkner tidlig for å møte Astrid og Rune, Martines hederlige opphav. Etter frokost rusler vi bort til Place la Defence, et av de nyeste distriktene i Paris. Det er bakende varmt i byen, men kjøpesentrene er deilig kjølige med sin tørre airconditionluft. Vi finner en sportsbutikk og begynner letingen etter den perfekte sykkelen til Martine. Flesteparten av syklene i butikken blir prøvd ut, vurdert, tittet lengselsfullt på, revurdert og prøvesittet. Hun ender til slutt opp med en beige, solid sak med fargesprakende skrift. Railway står det på den, dette skal visst gå som på skinner. Vi finner bagger til syklene og litt utstyr vi mangler før vi går for å momse en matbit. Sykkelgnomene skrur og fikser på det nye vidunderet til Martine en halvtimes tid, i alle fall var det det de sa de gjorde. Ingen av oss så veldig mye forskjell på før og etter.

Etter å ha dumpet sykkelen på hotellet var det ut for å se litt mer av denne vakre byen. Vi reiser først til Notre Dame og møter på Nazih. I Notre Dame pågår det en gudstjeneste mens et hundretalls turister prøver å liste seg stille rundt i den gigantiske katedralen. Presten er tydeligvis vant til knipsing fra kameraer og mumlingen til de svettende amerikanerne, han lar seg i alle fall ikke forstyrre. Glenruben tar et par bilder av ting og tang men smekker seg selv på lanken for ikke å ha tatt med en god vidvinkellinse. Kirken er enorm og fullstendig stappfull av inntrykk og gode motiver men det er vanskelig å fange så mye uten å forstyrre det som pågår, og det viser seg at 50mm ikke alltid er den beste linsa å ta med seg på tur.

Ferden går videre til Louvre, hvor vi ikke tør å gå inn. Museet har 35.000 kunstverk å vise frem, og når man bare har en time eller to til stengetid er det bortimot respektløst å sette beina innenfor. Mona Lisa henger vel på plassen sin neste gang man er i Paris også - noe skal man jo ha å gjøre på den gang og. Fontenen på utsiden er derimot et velkomment pusterom. Vannet er kaldt og lindrende for såre føtter som har vandret brosteinsgater i mange timer. Der slår vi alle tre til, Martine, Glenruben og Nazih, til solen er nede for telling.

Etter å ha notert oss pariserhjulet som står strategisk plassert rett utenfor museet vandrer vi i retning hotellet. Metroen er full og klam, tanna til Martine verker som om noen hamrer med klubber, og vi går av et par stopp for tidlig for å få med oss slutten av en fotballkamp og en kald øl. Guinness smaker himmelsk når sola har gått ned, men Martine er direkte rystet over mangel på tappekunnskaper hos bartenderen som maltrakterte ølen hennes. Feil glass, feiltappet og 40% skum. Svetteperler dannes i håndbaken til frøkna og klapping på hodet pågår for å bevare buddhistiske verdier. Det er allikevel herlig å bare sitte og slarve over et par kalde og ikke stresse med å komme oss noen vei. Vi skal komme oss opp tidlig kommende dagen og må finne hotellet. Air condition på rommet er jaggu deilig når det er hetebølge og nærmere førti grader i sola.

Metromusikant hurra

Takker for ølen

Dag to - Montmartre og forbi!

DAG 2
Våkner med en ektefølt hodepine. Vel, ihvertfall gjør grønnsaksgnageren det etter en våt natt til morgen med Phillip og Eduard. Gøy med øl og DJ-dansedanse - ikke like gøy når man skal opp og se vakre Paris. Nå er vi seine. Ellen-Marie har sendt melding. Må komme oss opp og till Sacré Coeur for å møte disse fabelaktige menneskene. Dette mestrer vi etter å ha bøttet ned en cola på styrten og noko fôr til dyra. Vi kjemper oss opp trappene til Basiliquen, og på toppen er de, blide og varme. Første gang for Martine å møte Bård, og første gang for Glenruben å møte begge to.  Bedre inntrykk kunne vi vel ikke fått. Bård er avbildet under her:  

Vi ruslet i samlet tropp mot Montmartre og igjennom Pigalle med Moulin Rouge og Tolouse Lautrec sitt studio og hjem. Eiffeltårnet er avbildet under her:  
Ellen Marie og Bård blir intetanende tatt bilder av og postet i blog, mohahaha! 
Så ekstatisk for å se nettopp dette skiltet i ekte Art Nouveau stil yay!
Vi slo oss ned ovenfor Moulin Rouge etter å ha passert 5x5 sex-shows og erotica shops. Stikker tilbake til La Defense som er området vi bor fordi Martine har tannlegetime. Fint når jenta har tannlegeskrekk at tannlegen kunn snakker fransk. Plutselig er det virkelig fint å ha hatt ett semester med fransk ja! Ikke at det ikke allerede har vært flott for oss begge at en av oss preiker språket. Tannlegen vil trekke tanna til frøkna, men den gang ei. Visdomstann betyr sting og tid så betennelsen får knekkes med piller til vi er heime i Norges land. Tannlegen er mismodig over dette men lover at pillene skal kunne ta smerten iallefall og Martine må love på tro å ære å komme seg til tannlegen heime. Joda. 
Da er det tid for å shoppe klær til Glenruben, da det er varmt og lite er pakket. Dette tar litt tid da ingen av oss har noen mastergrad i shopping. På kvelden gikk vi ut og spiste nær rue Mouffetard.